TEGNEDAGBOK

Vi kommer til å bruke en tegnedagbok på kurset.  En tegnedagbok er en utrolig fin ting som kan lære oss mye. Den lærer oss blant annet å la tegningene få være der, for vi kan ikke rive ut dem vi ikke er så glade i. Når de allikevel må være der, kan vi begynne å se verdiene i dem. Jeg vil fortelle litt om hvordan jeg ble kjent med tegnedagbøkene:

Tegning av folkevognbussen mens jeg venter

Tegning av folkevognbussen mens jeg venter på mine portugisiske venner.

.

.

Da jeg gikk på Kunstakademiet i Lisboa, hadde vi alle en «Diario Grafico» – en tegnedagbok.  Den var med oss overalt, på hverdag og fest.  Å vente på noen (som man må regne med å gjøre en del i Portugal) ble til en god stund: Da trakk vi frem tegnedagboken og foreviget en gammel dame som passerte eller en due under cafébordet. Vi tegnet i hverandres bøker, surfe-entusiasten tegnet sine bølger i alles bøker, vi skisserte kjapt et ansikt, kanskje eieren av boken, og vi brukte dem til å prøve ut pigmentene i kaffe og alt som kom i vår vei.

Vi har alle en lang serie av sånne bøker fulle av  minner og av hverandres skissehilsner.

Jeg vil si at den portugisiske folkesjelen har en egen evne til å se nyanser og glede seg over et bredt spekter av kvaliteter, og da særlig i kunstverdenen. Bøkene ble et sted for frie uttrykk og for øyeblikk, fordi få øyeblikk fester seg så godt som dem der man har konsentrert seg om en tegning.

Konsentrert skisse av min venn på café

Jeg forsøkte å fange min gode venn med blyanten. Med en så rask og sterk konsentrasjon sitter minnene fra denne kvelden veldig godt.

Disse tegnedagbøkene er noe av det jeg ønsker å bringe videre på kurset.  De lærer oss å se ressursene og verdiene i de ansiktene som kommer.  Min venn ser ikke ut som på dette bildet. Dette bildet har sitt eget uttrykk. Et ganske fantastisk uttrykk av galskap, undring med litt frykt, bevegelse, ungdom og alderdom. Bildet har sin helt egne verdi.

Tegnedagbøkene lærer oss å ikke ta tegningen så alvorlig, og de gir enorm glede.  Å sette seg inn i en togkupé og så spørre om det er ok å tegne presten som sitter i hjørnet … hele reisen blir en annen, for alle i kupéen. Det er noe av det mest kontaktskapende jeg vet om.  Det åpner opp for humor og nysgjerrighet. Til og med en tollbetjent som tok meg på fersken i min ungdom uten visum da jeg ville ta en titt inn i Tsjekkoslovakia: Han nøt nok situasjonen der med sin stramme uniform og skremmende ansiktsuttrykk.  Så beordret han: «Tegn meg!», satte seg ned og tok seg tiden med å bli portrettert.  Den ble tegnet med en skjelven hånd.
.

.

.

Valmuer: Akvarell og blekk

Valmuer: Utprøving av nye krukker med farger

Portrett av en kvinne jeg traff på reisen til Cuba

Portrett av en kvinne jeg traff på reisen til Cuba, Idalmis

Tegning med penn

Strandtur med penn

Skisse av strandliv i Portugal

Skisse av strandliv i Portugal

Rett før avreise fra svabergene: Kinesisk blekk

Frem med blekkflaske og pensel før avreise fra svabergene

Kommenter

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s